Nasser var en av de mest markante og viktigste arabiske ledere i det 19. århundre. Han var den arabiske nasjonalismens fremste talsmann på 1950- og 60-tallet, noe som blant annet førte til at nasserisme for mange fremsto som et synonom for pan-arabisme. Nasser var også leder for Den forente arabiske republikken, en union mellom Egypt og Syria som varte fra 1958 til 1961.

 

Nasser gjorde seg internasjonalt bemerket da han i 1956 bestemte seg for å nasjonalisere Suez-kanalen, den viktigste sjøfartsåren mellom Europa og det asiatiske kontinent. Frankrike, Storbritannia og Israel angrep Egypt kort tid etter, men måtte trekke troppene tilbake etter kraftig påtrykk fra USA og Sovjetunionen. Nasser fikk en høy stjerne i Midtøsten på grunn av denne ”seieren” over de tidligere europeiske kolonimaktene.

 

I Egypt førte Nasser en radikal politikk med nasjonalisering av industri, landreform og store offentlige investeringer i infrastruktur som viktige stikkord. Han sørget også for å sentralisere makten på egne hender, og hans regime fremsto derfor som mer og mer autoritært. Nasser førte også en stadig mer uforsonlig politikk overfor islamistene og slo hardt ned på Det muslimske brorskap, en organisasjon som i utgangspunktet støttet militærkuppet i 1952.

 

Etter det knusende og ydmykende tapet mot Israel i Seksdagerskrigen i 1967 dalte Nassers stjerne i manges øyne i Midtøsten. Han døde av hjerteinfarkt 28. september 1970.

 

 

Nasser skrev flere bøker, blant annet:

 

"Gamal Abdel Nasser Memoires on the 1948 Palestine war" (1955)

"Towards freedom" (1959)

"The philosphy of the revolution" (1959)

 

 

Kilder:

Haykal, Muhammad Hasanayn (1972): Nasser: Nøkkelmann i Midt-Østen. Oslo: Mortensen.

Nasser, Gamal Abdel (1959): Egypts frigjøring: Revolusjonens Filosofi. Oslo: Haakerud.