Khomeini ble født i byen Khomein i Persia som Ruhollah Mousavi i 1900. Politisk aktiv ble han først på sine eldre dager da han begynte å kritisere det sittende iranske regimet. På grunn av denne høylytte kritikken ble han i 1964 tvunget i eksil. Han etablerte seg i Najaf i Irak, der han fortsatte sin kritikk av sjahens regime i Iran. I eksil begynte han å utvikle sine ideer om en islamsk stat. Khomeini blandet tradisjonelle sjiamuslimske teser med moderne politiske ideer. Sluttproduktet ble i stor grad en unik politisk filosofi, der begrenset folkestyre og autoritært religiøst lederskap går hånd i hånd. Øverst i dette hierarkiet troner en islamsk geistlig/jurist. Denne åndelige lederen (faqih) har absolutt autoritet.

To uker etter at sjah Muhammed Reza Pahlavi ble tvunget i eksil i januar 1979 kom Khomeini tilbake til hjemlandet. For mange iranere var han selve symbolet på opprøret mot sjahens autoritære styre. Den staten som utviklet seg under Khomeinis styre skulle imidlertid vise seg å bli like autoritær som sjahens Iran. Opposisjon ble ikke akseptert, og samfunnet ble islamisert, noe som blant annet ble symbolisert ved at chador ble innført som obligatorisk plagg for kvinner. Khomeini huskes også for forordningen (fatwaen) som oppfordret muslimer til å drepe den britiske forfatteren Salman Rushdie. Khomeini mente Rushdies roman ”Sataniske vers” var blasfemisk.

Khomeini forble øverste leder i Iran frem til sin død i 1989. Hans periode var preget av den langvarige og svært blodige krigen med Irak fra 1980 til 1988.

Kilder:
Brumberg, Daniel (2001): Reinventing Khomeini: The struggle for reform in Iran. Chicago: University of Chicago Press.
Haykal, Muhammad Hasanayn (1982): Ayatollah vender hjem: den iranske revolusjon fra Mossadeq til Khomeini. Oslo: Aschehoug.
Khomeini, Ruhollah (1980): Islamsk styre. Oslo: Nå forlag.
Moin, Baqer (1999): Khomeini: Life of the Ayatollah. London: I.B.Tauris
Wikipedia (engelsk)