Personlige verkt√ły
Du er her: ariadne Idéhistorie Teori og metode Skoler Hermeneutikk
Side-alternativer

Hermeneutikk

Hermeneutikk betyr fortolkningskunst eller forst√•elsesl√¶re. Begrepet kommer av det greske ordet hermeneuein, som har tre betydninger: 1) √• uttrykke eller uttale, 2) √• utlegge eller forklare og 3) √• oversette eller fortolke. Noen knytter begrepet til den greske guden Hermes, som ikke bare var gudenes budbringer, men ogs√• den som uttrykte, forklarte og fortolket budskapet. Hermeneutikken st√•r i opposisjon til positivismen, den metodologiske tankeretning som ser empirisk erkjennelse som den eneste m√•ten √• f√• kunnskap p√•. I dag brukes ordet om allmenne teorier om disse emnene.

Hermeneutikken dreier seg om hvordan forst√•else og mening er mulig. All forst√•else er betinget av den kontekst eller situasjon noe forst√•s innenfor. En slik kontekst eller horisont er ikke en objektiv, kontrollerbar st√łrrelse som eksisterer uavhengig av den som fortolker. En kontekst som ytre sett omfatter de samme ting og hendelser kan erfares og konstitueres p√• sv√¶rt forskjellig m√•te av ulike individer. Fortolkeren bringer med seg sine egne erfaringer og disposisjoner inn i forst√•elsen, hun skaper selv den konteksten noe forst√•s innenfor. Disse individuelle erfaringene og tilb√łyelighetene bestemmer ogs√• hvilke forventninger eller for-dommer fortolkeren har til det hun fortolker.

I det 20. √•rhundre har disse temaene tiltrukket seg stor filosofisk interesse, og de st√•r sentralt hos Heidegger og Gadamer. Hermeneutikk i det 20. √•rhundre er behandlet i forbindelse med dem, her behandles hermeneutikk opp til ca √•r 1900.

Det viktigste begrepet i hermeneutikken er den hermeneutiske sirkel eller spiral. For √• forst√• noe som har mening m√• vi alltid fortolke delene ut fra en viss forh√•ndsforst√•else eller f√łr-forst√•else av helheten som delene h√łrer hjemme i. V√•r forst√•else av delene vil igjen virke tilbake p√• v√•r forst√•else av helheten. Delene forst√•s utfra helheten, og helheten ut fra delene i en stadig vekselvirkning. V√•r forst√•else er sirkul√¶r eller spiralformet. Det oppst√•r et gjensidig utvekslingsforhold mellom helhet og del. V√•r forst√•else av b√•de helheten og delene utvides og forandres gjennom forst√•elsesprosessen. Denne sirkel- eller spiralbevegelsen mellom helhet og del i teksten finner vi igjen i forholdet mellom tekst og kontekst og i forholdet mellom subjekt (fortolker) og objekt (verk). Det kan ogs√• v√¶re n√¶rliggende √• se denne sirkul√¶re bevegelsen i forst√•elsen som en parallell til bevegelsen mellom erfaring og hypotetiske lovformuleringer i den hypotetisk-deduktive metode. I dette perspektivet kan vi si at den hermeneutiske metode tilsvarer den hypotetisk-deduktive metode anvendt p√• meningsmateriale.

Den hermeneutiske distinksjonen mellom del og helhet, tekst og kontekst omfatter ogs√• spr√•ket og bruken av spr√•ket. En ytring refererer ikke f√łrst og fremst til det saksforhold den omtaler, men til den konteksten den tilh√łrer. Leseren eller tilh√łreren m√• tilegne seg den samme kontekst som avsenderen for √• oppn√• den samme forst√•else av ytringen. √Ö tale (eller skrive) er 1) √• tale til noen, 2) om noe, 3) med et bestemt spr√•klig uttrykk, og 4) samtidig tilkjennegi sin kontekst, sin livsverden

Spr√•ket er ogs√• historisk bestemt. All spr√•kbruk b√¶rer sin tids preg. Historien er fellesskapets livsverden, som bestemmer individets begrensninger og muligheter. Historien er til stede som erfaringer og tanke- og handlingsgrunnlag i v√•r egen kontekst, i v√•r egen livsverden. N√•r vi leser fortidige tekster og fors√łker √• rekonstruere disse tekstenes kontekst, vil rekonstruksjonen alltid skje innenfor v√•r egen n√•tidige forst√•elseshorisont. Under prosessen med √• forst√• tekstens historiske kontekst skjer det en sammensmeltning mellom denne konteksten og v√•r egen livsverden. Vi m√• stille v√•r livsverden √•pen for de historiske erfaringer. Forutsetningen for √• kunne forst√• fortidige kontekster ligger i fortidens virkningshistorie; de historiske situasjoner, handlinger og tekster virker opp gjennom historien og er derfor -- direkte eller indirekte, bevisst eller ubevisst -- en del av senere generasjoners livsverden.

Definisjonen av begrepet hermeneutikk avhenger av hvilken periode i hermeneutikkens historie vi tenker p√•. Hermeneutikk som metode for fortolkning finner vi hos kirkefedrene, hos Luther og hos Schleiermacher og Dilthey. Med den filosofiske hermeneutikk i det 20. √•rhundre blir hermeneutikken ontologi, og kan ikke lenger sies √• v√¶re metode. Historisk gjennomg√•r hermeneutikken en overgang fra √• vektlegge forklaring til √• vektlegge forst√•else. Hermeneutikkens historie er en utvikling fra √• handle om bare tekst, via √• handle om tekst og epoke, til √• handle om forst√•else overhode.

De ulike teorier om tolkning s√¶rlig av religi√łse og litter√¶re verk vi finner i antikken og middelalderen ble aldri kalt hermeneutikk, det er vanlig √• si at hermeneutikk som en forst√•elsesl√¶re oppst√•r med protestantismen. Luther og hans elever hevdet at skriften alene (sola scriptura) og alts√• ikke tradisjonen, var avgj√łrende for den rette religi√łse l√¶re. Dette prinsippet forutsatte derfor en l√¶re om fortolkning av skriften.

Hermeneutikken begynner alts√• som en l√¶re om fortolkning av Biblen (Bibelhermeutikk) og sprer seg etterhvert ogs√• til andre felter, s√¶rlig til jussen (rettshermeneutikk). Senere ble ogs√• filologien, s√¶rlig da fortolkning av de klassiske greske og latinske forfattere knyttet til hermeneutikk Opp til 1800 kan vi derfor si at vi har ulike spesialhermeneutikker for ulike fag, f√łrt p√• dette tidspunkt oppst√•r for alvor tanken om en generell forst√•elsesl√¶re eller hermeneutikk.

Disse spesialhermeneutikker kan ogs√• beskrives som regelhermenutikker, de angir fremgangsm√•ten for √• fortolke skrifter av ulike slag. Den viktigste av disse reglene kommer til uttrykk i begrepet den hermeneutisk sirkel, all forst√•else av en tekst er knyttet til en pendling mellom forst√•elsen av tekstens helhet og av dens enkelte deler. Et eksempel p√• dette har vi i jussen, lovfortolkeren m√• bevege seg frem og tilbake mellom en forst√•else av lovteksten som helhet og av de enkelte paragrafer. Dette kan virke banalt, men man m√• huske p√• at disse f√łrste spesialhermeneutikker var lite mer enn studieteknikk, tilpasset sv√¶rt unge og umodne studenter.