Personal tools
Du er her: ariadne Idéhistorie Idéhistoriske epoker Renessanse og reformasjon Renessansen
Document Actions

Renessansen

Renessansen var en bevegelse som oppsto i de nord-italienske bystatene på 1300-tallet. Fra en sped start med enkeltstående forfattere og kunstnere, vokste bevegelsen til å bli den dominerende kulturelle kraft i Italia på 1400-tallet. Fra omkring 1500 gjorde renessansen seg gjeldende også i Nord-Europa. Målet med bevegelsen var å tilegne seg og å videreføre antikkens kultur. Et nytt sosialt og politisk miljø i de nord-italienske byene må ha gjort de idealer og verdier som kom til uttrykk i de klassiske kunstverk og tekster mer aktuelle.

Det var særlig to grupper involvert i renessansekulturen. Renessansens kunstnere oppfattet antikkens arkitektur, skulptur og maleri som forbilder og modeller, og ønsket å skape så gode etterligninger som mulig. Humanistene arbeidet for å gjenopplive antikkens språk og litteratur, å tilegne seg den klassiske latinen og å gjenoppta antikkens litterære sjangere. De klassiske tekstene måtte i stor utstrekning spores opp og korrigeres, og tekstkritikken ble en viktig side ved humanistenes arbeid. Undervisning og oversettelse, særlig fra gresk til latin, var andre viktige oppgaver.

Renessansens kulturelle orientering må forstås som noe mer enn en "interesse" for kunst og litteratur. Tanken var at evnen til språk var det som skilte menneskene fra dyrene og grunnlaget for at menneskene kunne være moralske. Kunstneriske og litterære verker ble regnet som viktige moralske eksempler og kilder til kunnskap. Ved å ta del i renessansens kultur kunne mennesket med andre ord forbedre seg, det tok i bruk sine viktigste evner, virkeliggjorde sin natur og nådde sitt høyeste åndelige nivå.

Renessansen kjennetegnes av denne kunstneriske og litterære kulturen. Humanistene distanserte seg fra middelalderens skolastiske tradisjon, som var preget av mer systematisk teologi og filosofi. Heller enn teologi og filosofi var det retorikk som nå stod i sentrum. Renessansekulturen ble så i sin tur avløst av 1600-tallets nyorientering, da menneskets evne til språk ble mindre viktig enn dets vitenskaplige fornuft.