Dikteren Publius Vergilius Maro (70-19 f.Kr.) ble født i landlige omgivelser i Andes på Posletta nær Mantova i Nord-Italia. Hans samtid var preget av borgerkrig og hyppige maktskifter, noe som blant annet førte til at Vergils familie etter Slaget ved Filippi i 42 f.Kr. fikk konfiskert eiendommen sin. Denne ble i stedet forært krigsveteraner.

Vergils far var en velstående jordbruker, som ga sønnen penger til en solid utdannelse. Vergil studerte filosofi i Cremona, Milano, Roma og Napoli. Tidlig ble han fasinert av Lukrets' epikureisme, gjennom sine lærere Filodemos og Siron i Napoli. Men han tok snart avstand fra epikureernes materialistiske verdensbilde. Vi finner likevel spor av denne læren i hans forfatterskap, men i større grad var det stoisismen som skulle prege hans diktning. Han lot seg også inspirere av gresk og romersk diktning, først og fremst Catulls poesi. Han debuterte litterært omkring år 40 f.Kr. med Bucolica, som var pastorale hyrdedikt som oppvurderte livet på landet, inspirert av Hesiod og Theokrit. Herfra stammer uttrykket in Arcadia est. Vergil trivdes aldri spesielt godt i storbyen Roma. I tillegg skrev han Georgica fra 29 f.Kr., som var et læredikt om landbruk. I Roma kom han inn i kretsen omkring dikteren Horats og Julius Caesars adoptivsønn Octavian, den senere keiser Augustus. De siste ti år av livet skrev Vergil nærmest på oppdrag fra keiseren det romerske nasjonaleposet Aeneiden. En av dem som gjorde hans diktning mulig, var hans velgjører, statsmannen Maecenas, fra hvilken uttrykket 'mesen' stammer.

Det meste av livet bodde Vergil ved Napolibukta på grunn av dårlig helse. I år 19. f.Kr. dro han til Hellas og Lilleasia for å se de stedene han han hadde omtalt i Aeneiden. Han hadde planlagt å være borte i tre år, men ble syk i Megara nær Athen, der han også møtte Augustus på vei hjem fra de østliggende romerske provinsene. Sammen dro de tilbake til Italia, og ved ankomsten til havnebyen Brindisi den 21. september døde han. Aeneiden var da ennå ikke ferdigskrevet, og han ba derfor keiseren å brenne manuskriptet, noe denne heldigvis ikke gjorde. Vergils diktervenner Varius og Tucca skrev det ferdig, og ga det ut. Han ble gravlagt nær sitt hjem langs strandveien mellom Napoli og Pozzuoli, som nå er sunket i havet. Gravinskripsjonen lød: "Mantua me genuit, Calabri rapuere, tenet nunc Parthenope; cecini pascua, rura, duces." (Mantua ga meg livet, Calabria tok det, Napoli vokter nå over meg; jeg sang til hyrdeliv, landbruk, krigere.)