Personlige verktĂžy
Du er her: ariadne Idéhistorie Idéhistoriske epoker Oldtiden Aristoteles
Side-alternativer

Aristoteles

Aristoteles ble fÞdt i 384 f.Kr. i Stagira i Makedonia, ikke sÄ langt fra dagens Thessaloniki. Han var joner og av legeslekt. Da faren dÞde, ble han som syttenÄring sendt til Athen hvor han ble tatt opp ved det platonske Akademiet. Ellers er det lite vi vet om den unge Aristoteles. Hans legebakgrunn kan forklare hans legning for naturstudier, og hans status som utlending i Athen at han hadde et helt annet, kosmisk perspektiv enn Platon. Hvor tett knyttet de var til hverandre, vet vi ikke. Den senere Aristoteles snakket om sin lÊrer med kritisk velvilje, men bÄde av legning og interesser var de egentlig sÄ forskjellige at de bare vanskelig kan sammenliknes.

Den andre mektige personligheten i Aristoteles' liv var Aleksander den store, ikke som Platon en fĂžrti Ă„r eldre farsfigur, men en tredve Ă„r yngre sĂžnneskikkelse. IfĂžlge tradisjonen ble Aristoteles av Philip av Makedonia kallet til Ă„ bli Aleksanders lĂŠrer og oppdrager. Forbindelsen mellom Aristoteles' legefamilie og Makedonias kongeslekt hadde lange rĂžtter, og Aristoteles bakgrunn ga ham i perioder mange problemer i et anti-makedonsk Athen.

Naturforskning

Typisk for Aristoteles var at han gjennom systematiske studier av samtidens lÊrdom skaffet seg en enestÄende oversikt over det kjente kunnskapsuniverset, men enda mer at han gjennom egen forskning langt overskred forgjengernes viten. Av alle oldtidens tenkere er det kanskje han som i sitt virke minner mest om en moderne eksperimenterende og observerende naturforsker. Det veldige spennet i hans tenkning og dens altomfattende karakter har markert ham som en av historiens meget fÄ universelle tenkere. Systemets elementer bÊrer sterkt preg av Ä vÊre formet av ett intellekt, og selv om de ikke sÞmlÞst fÞyer seg sammen, er de indre motsetningene fÄ og overflatiske. Aristoteles summerte opp hele den greske filosofien. De filosofiske skolene som fulgte etter tok riktignok utgangspunkt i hans tenkning, men representerte ogsÄ en dreining mot nye og delvis ugreske problemstillinger. Det er derfor rimelig Ä se pÄ hans verk som avslutning pÄ filosofiens kanskje stÞrste epoke.

Verker

De over hundre kjente skriftene fra Aristoteles' hÄnd kan grovt plasseres i fÞlgende kategorier:

1. Verker om logikk og vitenskapsteori
2. Verker om metafysikk og ontologi
3. Verker om fysikk, kosmologi, meteorologi og elementlĂŠre
4. Verker om biologi
5. Verker om psykologi, etikk og politikk, og
6. Verker om retorikk og diktning.

Verdensbilde

Hele Aristoteles' filosofi handler om Virkeligheten (med stor «V»!), om «det som eksisterer». VĂ„r fundamentale erfaring forteller oss at virkeligheten (naturen) er noe som er i stadig forandring. Parmenides og Platon hadde fra det utledet at naturen ikke kunne vĂŠre det virkelige, bĂ„de fordi forandring til noe stadig nytt var utenkelig, og fordi forandring i seg selv ville vĂŠre ugripelig for fornuften. Deres svar var derfor at virkeligheten ikke var den sansene kunne fortelle oss om, men noe dypere, noe usynlig, noe som bare intellektet kunne avdekke. Aristoteles tok denne typisk greske problemstillingen pĂ„ alvor, men prĂžvde Ă„ vise at sansenes vitnemĂ„l likevel var forenlig med fornuftens krav. Hans svar lĂ„ i en ny ontologi, en ny oppfatning av virkelighetens vesen i hans teori om forholdet mellom stoff og form, og mellom mulighet og virkelighet.

For Aristoteles var tingenes verden den eneste virkelige. Den virkelige virkeligheten lÄ tett innpÄ naturens synlige overflate. Denne ontologien sammen med hans uttalte empirisme markerer ham egentlig som en ganske utypisk filosof. Budskapet fra de fleste tradisjonelle filosofer har jo gjerne vÊrt at virkeligheten er svÊrt forskjellig fra det den ser ut til. Men for Aristoteles var det sansene som sammen med vÄr evne til abstraksjon og generalisering ga sann kunnskap. Dette gjÞr det fristende Ä se pÄ ham mer som en forlÞper for moderne naturvitenskap enn en tidstypisk filosof.

Platon og Aristoteles

Selv om Platon og Aristoteles var nÊr forbundet gjennom tid og sted, var det ogsÄ store forskjeller pÄ dem. Platons dualisme var enkelte ganger ekstrem og hans oppmerksomhet ensidig rettet mot en annen, usynlig virkelighet. For Aristoteles fantes det ingen annen verden enn vÄr, ikke noe utenom naturen. Platon var kollektivist, samfunnet var klart viktigere enn individet, Aristoteles derimot like klart individualist, den enkeltes lykke var alltid det avgjÞrende. For Platon var menneskets mÄl Ä transcendere sin fysiske natur, for Aristoteles Ä fullbyrde den. Men begge sÄ pÄ mennesket som et fornuftsvesen, og begge idealiserte det intellektuelle liv pÄ bekostning av det politiske eller estetiske mennesket.

Menneskebildet

Aristoteles menneskebilde summerte opp grekernes erfaringer gjennom fire hundre Är og presenterte en fleksibel syntese av det fysiske og det sosiale mennesket. Mennesket var rikt utrustet fra naturens side, noen rikere enn andre. MÄlet for menneskelivet var Ä utvikle og utfolde sine evner, intellektuelle og moralske. Lykken var livets mÄl og mening; forskjellige mennesker kunne ha forskjellige lykkeidealer, men av alle livsformer var var det den intellektuelle som ga rikest belÞnning. Av Aristoteles' verker om mennesket og samfunnet mÄ spesielt nevnes Om sjelen, Den nikomakiske etikk og Politikken.

Virkningshistorie

Da Aleksander dĂžde i 323 f.Kr. mĂ„tte Aristoteles forlate Athen, for, som han sa, «at athenerne ikke for annen gang skal fĂ„ synde mot filosofien». Han slo seg ned i Khalkis pĂ„ Evboia der han dĂžde Ă„ret etter. Hans verker fikk en merkelig skjebne. BĂ„de stoisismen og epikureismen var dypt influert av hans tenkning, men verkene hans ble lite lest i hellenistisk tid. FĂžrst tre hundre Ă„r etter hans dĂžd ble de gjenoppdaget. I senantikken var de gjenstand for stor interesse innenfor en platoniserende tradisjon.

Fra 800-tallet av ble Aristoteles' verker oversatt til arabisk og fikk stor betydning. Oversettelse til latin, fÞrst fra arabisk, senere direkte fra gresk, tok til pÄ 1100-tallet, sÊrlig i Spania, som opplevde en vital blandingskultur i disse Ärhundrene. Innenfor det tankeunivers vi kaller skolastikken, og som dominerte hÞy- og senmiddelalderen, var Aristoteles den sentrale filosofen. Det mÄ understrekes at skolastisk filosofi, for eksempel representert ved Thomas Aquinas, mottok kanskje like sterke impulser fra nyplatonismen som fra Aristoteles.

PÄ 1400-tallet begynte nye toner Ä lyde i europeisk tenkning, og Aristoteles' betydning avtok. Med 1600-tallets vitenskapelige revolusjon var det slutt pÄ hans dominans. Likevel lever hans ideer videre i vÄrt verdensbilde i dag, om enn i opphevet form. Og mange av hans fundamentale kategorier og klassifiseringer, hans begreper og forutsetninger, virker videre i oss, som regel uten at vi selv er oppmerksom pÄ det!