I tenkningens historie er det tydelig hvordan Europa i tiårene omkring århundreskiftet er preget av en utstrakt tvil på fornuftens herredømme i mennesket og samfunn. Denne tvilen deler Freud med mange som søkte å avsløre menneskets fornuft som en skjør hinne som i de fleste tilfeller styres av andre, mer grunnleggende krefter i mennesket. Innenfor filosofien hadde Arthur Schopenhauer og Friedrich Nietzsche mot slutten av 1800-tallet valgt seg viljen som det bestemmende element i sitt menneskebilde. Viljen til makt avgjorde fornuftens overfladiske antagelser om det sanne, det skjønne og det gode, mente Nietzsche. Derfor ble også det enhetlige jeget - som i den borgerlige filosofien ble garantert av fornuftens forrang - oppløst til en omskiftelig arena der de irrasjonelle livskreftene opptrådde.

I litteraturen svinger også pendelen mot de utenfor-fornuftlige instansene i mennesket. Fjodor M. Dostojevskij hadde foregrepet dette i for eksempel Forbrytelse og Straff (1866) der hovedpersonen Raskolnikov beveges til ugjerning og innrømmelser hinsides fornuftige overlegg eller rasjonelle avgjørelser. Vår egen Knut Hamsun tematiserer også det ubevisste sjelsliv i mange av sine bøker;  Sult-romanens omflakkende jeg-figur er bare et eksempel på at også litteraturen hadde kastet vrak på fornuften som hovedaktør i menneskets liv. Etter den første verdenskrig overtok modernister som James Joyce denne interessen for menneskets eksistens, subjektivitet og irrasjonalitet i litteraturen. Det siste feltet av tenkningens historie som skal trekkes inn her for å vise at Freuds fokus på det irrasjonelle i mennesket er en del av en generell tendens, er billedkunsten. De nye retningene innen kunsten forlot i løpet av Freuds levetid tradisjonens naturalistiske idealer og mange vendte seg innover i menneskets sjelsliv for å finne nye motiver å feste til lerretet. Edvard Munchs symbolisme og mellomkrigstidens surrealister gir eksempler på billedkunst som forsøker å gripe dypere enn den virkeligheten som lar seg fange av øyet eller tanken.