Vi deler gjerne 1800-tallets tenkning inn i tre. 1770-1830 var en epoke preget av revolusjon og romantikk. Tenkningen i tiden 1830-1880 var preget av restaurasjon, naturalisme, realisme, rasjonalisme og vitenskap. Tiden fra 1880 til krigsutbruddet i 1914 preges av irrasjonalisme og en fin de siècle-stemning.

Romantikken tok oppgjør med opplysningstidens tro på det fornuftige mennesket og dets muligheter til å forstå og bemektige seg verden. I steden for dagklar fornuft, vitenskap og naturlig teologi ønsket romatikerne seg urørt natur, følelsesladet poesi og landlivets enkle gleder. Troen på at irrasjonelle lag i mennesket var viktigere enn fornuften, dannet utgangspunkt for en epoke som støttet seg på kunstenes, kanskje særlig poesiens, evner til å formidle en gåtefulle verden i og utenfor mennesket. Mot denne bakgrunnen diktet Johann W. Goethe. For ham var romatikken tvetydig; en strømning som forsynte ham med tanker og stemninger samtidig som den voldsomme reaksjonen mot den klassiske tradisjonen var noe Goethe ikke kunne akseptere.

Mary Shelley, som var gift med dikteren Percy Shelley, var bare tyve år gammel da hun skrev den besettende romanen om Victor Frankenstein og monsteret han skapte. Hun kan neppe ha ant at boken ville bli lest, analysert og ikke minst filmatisert av stadig nye generasjoner og tilsynelatende i stadig økende grad. Ingen av den engelske romantikkens mesterverker har fått en slik utbredelse som Frankenstein. Mer om dette kan du lese om under headingen Frankenstein-seminaret.

Her kan du også lese om Charles Darwin (1809-82), Friedrich Nietzsche (1844-1900) og tenkningen i siste del av 1800-tallet, også kalt naturalismens epoke. Du finner stoff både om epokens historie, tenkning og litteratur, samt forløperne for og virkningene av Darwins evolusjonsteori og Nietzsches filosofi. Ved siden av Freud, er Darwin og Nietzsche av dem som har betydd aller mest for vår egen måte å tenke på.