1700-tallet omtales gjerne som opplysningstiden. Ordet opplysning går igjen i navnet på epoken på de fleste europeiske språk. Dette er altså et viktig stikkord for århundret. Man kan si at epoken spenner over tiden fra den engelske revolusjonen i 1688 til den franske i 1789. Omtrent samtidig med "the glorious revolution" gir Newton ut sin Principia (1687). Og disse to hendelsene i England kan sies å beskrive to viktige trekk ved tidsalderen: det mekanistiske verdensbildet og idealene om ytringsfrihet, opplysning og toleranse. Den franske revolusjonens slagord hundre år senere er jo frihet, likhet og brorskap.

Frankrike på denne tiden preges av politisk absolutisme, en tenkning som finner en av sine sterkeste legitimeringer i Hobbes' bok Leviathan (1651). I England erstatter det konstitusjonelle monarkiet absolutismen i 1689 med "Declaration of Rights", som lovfester forskjellige lovgivende og utøvende makter etter modell fra John Locke. Med dette må kongen underordne seg parlamentet.

Religøs tenkning heller mot det vi kan kalle deisme. I dette århundret finner vi også de første som antakelig kan kalles ateister. Det å være ateist blir først mulig nå

På begynnelsen av århundret raser diskusjonen mellom les anciens og les modernes, som ender med at les modernes vinner. Opplysningsprosjektet kulminerer i utgivelsen av den store franske Encyclopedien, som kommer ut mellom 1750 og 1772.

Borgerskapet vokser seg sterkere og de første aviser og tidsskrifter dukker opp. Den såkalte borgerlige offentligheten vokser frem i regi av kaffehusene og salongene både i England og Frankrike. Stikkord er sosiale endringer og vitenskapelige fremgang. Det dannes akademier og selskap. Naturvitenskapen står mot kirken, fornuften står mot tradisjonen. Frem til cirka 1750 står fornuften for et optimistisk fremtidssyn. Mennesket blir myndig, kan man si.

Etter 1750 utgjør Rousseau en reaksjon mot opplysningsfilosofien. Rousseau setter følelser opp mot fornuften, felleskap mot egeninteresse, og vil tilbake til naturen. Både Rousseau og opplysningstenkerne ser mennesket som godt. Det som skiller dem er synet på det onde. Rousseau ser det onde som noe som er kommet inn med kulturen, opplysningstenkerne ser det onde som noe som skyldes uvitenhet. Rousseaus kritikk blir opptakten til romantikken. Rousseau-Kant, en tradisjon som ser filosofi som forsvar for religion og moral. Rousseau-Burke, en tradisjon som ser felleskapet på bekostning av individet. Opplysningstenkerne mener at mennesket blir ufritt, moralen har ingen plass. Kant derimot knytter moralen til fornuften for å redde menneskets frihet.