Da Isaac Newton ble født i 1642 i Grantham i Lincolnshire, var det nok ingen som forestilte seg at han skulle bli verdens kanskje største naturforsker. Omgivelsene kunne vel knapt tenkt seg at han overhodet skulle kunne studere ved et universitet, bondesønn som han var. Men skolelæreren hans og en presteslektning så guttens begavelse og fikk beveget moren til å sende ham til Cambridge som attenåring.

De første oppdagelsene

Allerede som student gjorde Newton sine første oppdagelser, først innenfor matematikk, så innen eksperimentell optikk. Hans inspirasjon kom fra lesning av rasjonalisten Descartes og empiristen Bacon, noe som klart definerer kildene for de nye naturvitenskapene mot slutten av 1600-tallet, men særlig av skriftene til det nystartede Royal Society i London, i dag verdens eldste vitenskapelige selskap. Men da Newton lot selskapet publisere sine optiske oppdagelser, oppdaget han fort at nye tanker ofte møter besk kritikk. Som den ærekjære og reserverte personen han var, holdt han sine andre oppdagelser skjult for en fiendtlig verden.

Andre interesser

I 1669 ble Newton professor i matematikk i Cambridge. Han hadde da allerede gjort de fleste av sine oppdagelser innen matematikk og optikk, selv om disse var ukjente for omverdenen. De områdene han senere skulle bli særlig knyttet til, kosmologi og bevegelsesteori, hadde han knapt tenk på i det hele tatt.

Stillingen hans stilte små krav, og fra omlag 1670 dreide Newtons interesser i andre retninger. For det første begynte han med kjemiske eksperimenter, og her tok han utgangspunkt i den klart førmoderne, alkjemiske litteraturen. Newton var en stor kjenner av den okkulte tradisjonen, selv om vi ikke må overdrive hans tilhørighet til den. Dessuten var Newton etter hvert sterkt opptatt av teologi og historie, og ble gjennom selvstudier en av sin tids lærdeste. Hans produksjon, det meste upublisert, innen disse områdene oversteg nok i omfang hele hans vitenskapelige forfatterskap.

Newtons religion

Newton var først og fremst et religiøst menneske. Alle hans tanker og gjerninger var på dypeste nivå regulert av hans mektige gudsfigur. Men også her var Newton uortodoks: Han var arianer, eller med samtidens betegnelse, sosinianer. Han trodde altså ikke på Jesu guddommelighet, som han så på som en historisk forfalskning av en opprinnelig kunnskap.

Typisk nok for sin generasjon av naturforskere opplevde Newton ingen motsetning mellom naturvitenskap og religion, tvert om var han overbevist om at de gjensidig ville bestyrke hverandre. Samtidig mente han at det var viktig at vitenskapen ble holdt ren for religiøse forutsetninger. Også Newtons interesser for mer okkulte sysler og bøker var motivert av religiøs overbevisning. Den okkulte litteraturen inneholdt brokker av en esoterisk åpenbaring som hadde vært meddelt Moses ved siden av den mer kjente!

Et nytt verdensbilde

I 1684 fikk Newton i Cambridge besøk av den daværende sekretæren i Royal Society, Edmund Halley (han med kometen), som stilte ham spørsmål om legemers bevegelse under innflytelse av gravitasjon. Dette ble opphavet til Newtons mektige Principia Mathematica som ble publisert på selskapets bekostning i 1687. Her formulerte Newton de fundamentale lovene for all bevegelse i tillegg til den universelle loven for tiltrekning mellom materie, en total revolusjon inne kosmologi og bevegelsesteori.

Med et slag var Newton Europas mest kjente, men også mest kontroversielle tenker. Selv om teoriene hans nok møtte kritikk, overvant de i kraft av sine ytelser snart all motstand.

Personlige suksesser

Til tross for gjennombruddet satt Newton fremdeles som en relativt isolert professor i matematikk i Cambridge. Et opphold i London som parlamentsmedlem forsterket bare følelsen av å bo i en bakevje, og dette i tillegg til andre plager førte til et kortvarig sammenbrudd i 1693. Men redningen var nær! Innflytelsesrike venner skaffet ham embetet som kongelig myntmester, et ettertraktet verv, i London. Og nå var suksessen endelig sikret. Med vanlig dyktighet reformerte Newton det engelske myntvesenet.

I 1703 ble han valgt til president for Royal Society, en posisjon han beholdt til sin død. Våren 1704 publiserte han sitt annet hovedverk, Opticks, og året etter ble han adlet av dronning Anne. Fra nå av var han en engelsk institusjon, gjenstand for en nesten hysterisk tilbedelse. Da han døde i 1727 som Europas mest kjente intellektuelle, ble han begravd på statens bekostning i Westminster Abbey.

Mennesket Newton

Som de fleste genier var Newton ikke av de letteste personer å ha med å gjøre. Hans strenge gudsbilde gjorde at han stilte sterke krav både til seg selv og andre, og gjorde ham både ærekjær og selvrettferdig. Men han var også hjelpsom og snill mot sin familie og mot de mange unge matematikerne som etterhvert flokket seg rundt ham. Men forutsetningen var alltid underkastelse under hans strenge regime.

Som tenker var Newton først og fremst matematiker, selv om han ganske utypisk for en teoretiker var fingernem nok til å utføre de mest intrikate eksperimenter. Newtons matematikk ble først egentlig kjent etter at hans berømmelse var sikret. Filosofi hadde han tilsynelatende liten legning og interesse for, mens han derimot som teolog var en av de lærdeste i sin tid. Selv om Newton både som person og tenker hadde et stødig ben i det førmoderne, tilhører han i overveldende grad moderniteten.