Den engelske filosofen John Locke (1632–1704) regnes gjerne blant det 18. århundrets mest innflytelsesrike tenkere i Europa. Med andre ord lot innflytelsen vente på seg til etter hans død, noe som nok skyldtes hans opponerende holdning overfor tradisjoner. Han var skolert i skolastikkens filosofi, men kom selv til å bryte med denne tradisjonen i flere henseender med sin tenkning. Han tilhørte empiristene, som i motsetning til rasjonalistene (med Descartes i spissen) hevdet at mennesket ikke er utstyrt med medfødte ideer, men forstår og tolker verden på bakgrunn av sanseerfaring og observasjon. Locke stilte seg kritisk til hvorvidt mennesket kan frembringe eviggyldige sannheter om naturen og verden, men fremholdt allikevel visse erkjennelser som reelle og sanne; blant annet ethvert menneskes erkjennelse av sin egen eksistens og, i forlengelsen av dette, erkjennelsen av Guds eksistens.

Lockes virkningshistorie

Lockes filosofi hadde ikke kun virkende kraft på samtiden, men øvet stor innflytelse også på mange tenkere i ettertiden. Han påvirket flere opplysningstenkere, blant annet Voltaire, og for de amerikanske revolusjonære fikk Locke avgjørende betydning. Thomas Jefferson (1743–1826) var sterkt influert av Locke i sin nedtegnelse av USAs uavhengighetserklæring, blant annet når det kom til retten til revolusjon blant folk hvis naturlige rettigheter hadde blitt krenket av makthaverne. I 1779 støttet han seg til A Letter Concerning Tolerance da han fremmet et lovforslag om religionsfrihet i Virginia. Mens utilitarismen, med Jeremy Bentham og John Stuart Mill i spissen, etter hvert kom til å fase ut Lockes filosofis aktualitet i England, ble hans teorier stadig brukt i USA i flere sammenhenger.

Videre lesning:

• Gunnar Schrøder Kristiansen. ”John Locke og vitenskapen”.
• John P. Horton, et al. John Locke: A Letter concerning Toleration: In Focus. Redigert av John P. Horton og Susan Mendus. London: Routledge, 1991.