Denne siden omhandler Descartes' tenkning og betydning. Ved å klikke deg videre, kan du finne stoff om Descartes' liv og virke og hans verk Metafysiske Meditasjoner.

Det er viktig å huske på at Descartes først og fremst var matematiker. Han har gitt sitt bidrag til vitenskapshistorien gjennom den analytiske geometrien, en syntese av geometri og algebra som manglet i gresk matematikk

Descartes har likevel en viktigere rolle i filosofihistorien. Moderne filosofi begynner med Descartes. Bruddet med skolastikken var sentralt i Descartes tenkning. Logikken sto sterkt i middelalderen, med sine syllogismer og resonnementer bestående av premisser og slutninger. I tilegnelsen av dette stoffet var disputasene viktige. Disputervesenet sto sterkt ved universitetene helt fram til slutten av 1700-tallet, og ble sterkt kritisert av både Descartes, John Locke (1632-1704) og vår egen Ludvig Holberg (1684-1754) i Erasmus Montanus (1723). Middelalderen hadde på denne måten bygget en sterk bro over tvilens avgrunn. Man trodde ikke på Gud, man visste at han var der oppe. I den senmiddelalderske filosofien, representert ved William Ockham (1285-1349) og nominalismen, hadde derimot Gud vokst seg så stor og allmektig, at han langt på vei ikke var til å regne med lenger. Gud hadde i prinsippet makt til å finne på hva som helst når som helst, noe som førte til at mennesket var overlatt til seg selv og sin egen usikkerhet. Broen brast, og mennesket måtte ta skjeen i egne hender.

Descartes metode var matematisk av natur, tatt fra Euklids aksiomatiske geometri. Den omfattet kombinasjonen av sikre utgangspunkter og logisk gyldige resonnementer. Utgangspunktet hans var at man måtte tvile på alt, også det man tidligere hadde ansett som sikker viten. Descartes ville ta et skritt tilbake og rive ned en verden, for siden å kunne ta to fram og bygge den opp igjen. Hans radikale tvil var tydelig inspirert av den skeptiske tradisjonen, fra antikkens Sextus Empiricus (169-210), som ble oversatt og kjent i renessansen, Agrippa von Nettesheims (1486-1535) De Vanitate Scientiarum (Om vitenskapenes fånytte) og Michel de Montaignes (1533-92) essays (essayer=forsøke). Det gjaldt å finne noe sikkert og ubetvilelig, for så logisk å utlede nye sannheter fra dette. Et problemkompleks skulle alltid deles opp i så små deler som mulig, slik at man kunne løse et delproblem av gangen. Man skulle løse de enkleste problemene først, og så de mer og mer sammensatte. Slik kunne helheten settes sammen igjen, og problemet ville ikke være like problematisk lengre. Descartes foreslår altså en analyse, etterfulgt av en syntese.

Det sikre grunnlaget for all viten Descartes fant etter å ha tvilt en stund, var vissheten om sin egen og Guds eksistens. Dette mente han var medfødte ideer, noe som knytter ham opp til den platonske tradisjonen og setter ham i motsetning til Lockes forestilling om hjernen som en fra fødselen blank tavle (tabula rasa), som venter på sanseinntrykk utenfra. Descartes kløp seg hardt i armen, og fant ut at han umulig kunne tvile på at han satt og grublet over disse tingene. Nettopp fordi han tenkte, eller for den saks skyld tvilte, måtte han også eksistere. "Jeg tenker, altså er jeg" (Cogito ergo sum). Descartes representerte således filosofiens første refleksjon over seg selv og sin egen virksomhet. Vissheten om egen eksistens bruker han videre til også å utlede Guds eksistens. Spørsmålet er om ikke Guds eksistens allerede lå implisitt i Descartes' 'jeg', og således var en garanti for Descartes' resonnement allerede før han var bevist. Descartes tar også med i betraktningen at han kan bli lurt av en ond ånd der han sitter, men om han blir det må han også fremdeles eksistere. Dessuten tror ikke Descartes den allmektige guden ville tillate noe slikt. Ut fra dette har det vært spekulert i om ikke Descartes forutsetter Guds eksistens allerede før han beviser sin egen. Videre kan det virke som om Descartes utelukker muligheten av irrasjonalitet eller galskap i sin teori, idet han mener tenkning og fornuft er det samme. Romantikken og senere Sigmund Freud (1856-1939) endrer et slikt syn.

Ved å vende det filosofiske blikket vekk fra ontologiske spekulasjoner omkring materiens innerste vesen, mot metodiske drøftinger av hva mennesket i bunn og grunn er kapabelt til å erkjenne, foretok Descartes den epistemologiske vendingen i filosofihistorien. Der antikken hadde drøftet naturens og tingenes substans og skolastikken hadde vurdert Guds og skaperverkets egentlige natur, handler moderne filosofi om forholdet mellom oss selv (subjekt) og det der ute (objekt), som er adskilt fra oss, samt vitenskapens muligheter og begrensninger. Renessansen hadde oppvurdert menneskets evner og verdighet, Hobbes konstituerte individet som politisk vesen og Descartes tok utgangspunkt i seg selv som selvstendig individ og grunnla den moderne subjektsfilosofien.

Likevel har Descartes også en ontologi, basert på et skarpt skille mellom den materielle, utstrakte substansen (res extensa) og den åndelige, tenkende substansen (res cogitans). Sjelen og legemet har i mennesket ingen direkte forbindelse med hverandre. Det at en materiell reaksjon alltid følger den samme sjelelige fornemmelse, er hos Descartes tilfeldig. De opptrer sammen, men påvirker ikke hverandre. Sjelen er bare festet til legemet i konglekjertelen (glandula pinealis) under hjernen. Materiens bevegelser har ikke bruk for noe åndelig i Descartes system. Dyrene har f.eks. ingen sjel, men er såkalte automata som ikke kjenner noen smerte. Descartes er materialist, men da han holder fast ved en sjel representerer han ikke materialismen i sin reneste form. Det var likevel han som ga 1700-tallets rene materialister muligheten til å fjerne hele sjelen og alt åndelig overhode, slik Julien Offray de La Mettrie (1709-51) gjorde i sin L'Homme Machine (1747). Her ble også tenkningen et resultat av materie i bevegelse.

Descartes brøt med middelalderens kvalitative substansbegrep, og reduserte Aristoteles' fire årsaker til bare to; den materielle (causa materialis) og den bevirkende (causa efficiens). Descartes bevegelseslære var mekanistisk. Han var også plenist, i det han benekter eksistensen av tomt rom. Her sto han i motsetning til tidens atomister, som forutsatte materielle, udelelige partikler i vakum. Hele universet var for ham et materielt plenum, som virket etter mekaniske lover. Alt fra kroppsfunksjoner til planetenes bevegelse skyldtes materie i bevegelse og sammenstøt. I sin kosmologi mente han at planetene ble trukket rundt i store, materielle virvler omkring solen. Lys skyldtes trykk i luftas subtile materie. Etter at Galileo Galilei (1564-1642) hadde blitt dømt av Inkvisisjonen bestemte Descartes seg likevel for å ikke publisere sin heliosentriske teori. Den ble i stedet utgitt posthumt. Descartes kosmologi ble deretter rådende i Frankrike fram til Isaac Newton (1642-1727) fikk gjennomslag for sin gravitasjon, atomisme samt partikkelteori for lyset, først omkring 1740. Newton og Pierre Simon de Laplace (1749-1827) fullførte Descartes mekanistiske og deterministiske verdensbilde.

Descartes verker var populære i formen, og ble raskt oversatt fra latin til fransk. Således var hans metode inkluderende og beregnet på de mange, også kvinner. Metoden var universell og hadde tydelige ahistoriske pretensjoner. Dette kan ha vært et uttrykk for en vilje hos Descartes til å skape et felles grunnlag for alle mennesker i Europa, til fremme av toleranse som svar på tidens stridigheter.

Til tross for alle bruddene med fortiden i Descartes tenkning, er det ikke vanskelig å peke på lån og kontinuitet fra middelalderfilosofien. Sine begreper og logikk har Descartes fra den aristotelisk-thomistiske (peripatetiske) filosofien. Videre er det fremdeles Gud som er garantist for at Descartes slutninger er korrekte. Gudsbevisene hans er også av senantikk og middelaldersk opprinnelse.

Descartes avgrenset et eget område for ontologien utenfor filosofien. De ontologiske overveielsene forsvant senere ut av den, og ble til naturvitenskap idet filosofi og vitenskap skilte lag som følge av økende spesialisering og fagdifferensiering i moderne tid.

Renessansens oppvurdering av mennesket, Hobbes' individ, Descartes' rasjonalisme og subjektsfilosofi, sammen med moderne naturvitenskap, som en blanding av oldtidsatomisme, Descartes' matematiserte kosmos og Bacons eksperimentalfilosfi, må sier å være modernitetens viktigste bestanddeler. Mennesket kunne ved aktiv tenkning og handling forme verden og gjøre den til sin egen.