Den første epoken er oldtiden. Denne dreier seg for det første om den greske kulturkrets i området Hellas og Lilleasia. Det vil på mange virke kunstig å begynne et historiestudium her og ikke med det gamle Egypt eller med The big bang. Likevel kan det sies at den vestlige kulturhistorien begynte her. Med dette menes ikke at den greske verden ikke var påvirket av andre. Det er mer slik at den senere åndshistorien har brukt greske tekster som et ideal.

Epoken inneholder også Romerrikets idéstrømninger, som ble grobunnen for en sammensmeltning av to så forskjellige strømninger som gresk idealisme (Platon) og jødisk stammetenkning (Mosebøkene). Denne sammensmeltningen utgjorde den største idéhistoriske dominant i ettertiden - kristendommen.

I middelalderen dominerte kristendommen tankebildet totalt, i det minste i det materialet som har overlevet. Dette kan også ha sammenheng med at leseferdigheten var lite utbredt og i stor grad forbeholdt kirkens menn. Bøker var et ekstremt kostbart medium forbeholdt kirken og fyrster. Hva den vanlige middelaldermann og -kvinne tenkte og trodde, sier kildene lite om.

Nettopp den økende tilgangen på bøker gjennom trykkekunsten var en medvirkende årsak til den samlingen av fenomener som har fått sekkebetegnelsen renessanse og reformasjon. Her trer det individuelle mennesket klarere frem enn i middelalderen. Man gjennoppdaget mange glemte antikke tekster og innsatte antikken som det kulturelle ideal.

Individualiseringen var kommet vesentlig lenger på 1600-tallet. Troen på den menneskelige fornuft ble etterhvert ganske stor. Selv om kristendommen fortsatt var allestedsnærværende, skuet man ikke lenger til himmels etter sannheten. Introspeksjonen ble veien til sannheten for Descartes, som henla universets sentrum til undersiden av sin egen hjerne.

Ønsker man å fokusere på historiens eventuelle kontinuitet og logikk, kan man si at opplysningstiden (1700-tallet) førte denne tradisjonen videre. Tankekraften erstattet på mange måter religionen som frelsesstrategi. Der man tidligere spredte ordet, ønsket ledende tenkere nå å spre kunnskap. Gud selv hadde trukket seg tilbake etter skapelsen av verden, og overlot vedlikeholdet av byggverket til mennesket selv gjennom fornuften.

Mange følte seg ikke hjemme i et klart, rasjonellt og metodisk menneskesyn, og søkte enda lenger inn i sjelen. Her fant man det følende og begjærende mennesket. Middelalderen ble plutselig et kulturideal, fordi man der mente å finne den inderligheten som var blitt et prekært savn. Det poetiske geniet ble det kulturelle idealmennesket i romantikken på begynnelsen av 1800-tallet.

Det stakkars geniet ble snart vippet av tronen. Med bl.a. utgivelsen av Darwins Artenes opprinnelse, fant han seg snart i fjern slekt med mus, hyener og aper. Naturen ble hevet opp til sannhetsideal, mens kulturen fremstod som en fremmedgjørende kraft.

Gjennom de basale forandringer som industrialismen medførte, fant mennesket i begynnelsen av dette århundret seg som et fremmedgjort massemenneske. Kulturelle institusjoner som økonomi og byråkrati antok former av naturnødvendig logikk. Freud tok konsekvensen av det moderne menneskets naturtap, og la hele kulturen på analysebenken.

Etterkrigsmennesket tok Freuds diagnoser ut av psykiaterens kontor og inn i kulturen. Der man tidligere søkte å få samfunnsanalysen til å gå opp i en helhet, søker man nå mening i de små deler. I vår egen tid, kan man sette sammen disse delene på nye måter og lage hybrider som "Idéhistoriske sider på Internett".