Kulturhistoriefaget kjennetegnes ved kildepluralisme. Det innebærer at ulike kildekategorier tas i bruk, samstilles og settes inn i nye sammenhenger. Tradisjonelle historiske kildetyper som kirkebøker og tingbøker er viktige i den kulturhistoriske forskningen, i tillegg til andre kilder som selvbiografier, fotografier, tidsskrifter og aviser, tradisjonsoppskrifter og fortidens fysiske levninger. Kulturhistoriefaget bygger videre på den folkloristiske og etnologiske fagtradisjonen der også innsamling og produksjon av eget kildemateriale har stått sentralt. Her har deltakende observasjon, intervjuer og spørrelister vært viktige kildeskapende strategier.

Kulturhistorien er et empirinært fag og metodologien er tett knyttet opp til arbeidet med materialet. Hvordan man går frem for å få et godt kildetilfang og hvilke konsekvenser kildegrunnlagets særegenheter har for fortolkningsprosessen, er sentrale spørsmål i fagets metodelære.