I denne presentasjonen av kulturhistoriefagets teori og metode finner du forklaringer på en del begreper som er sentrale i faget, samt diverse artikler om metode og materiale.

I bruken av teori har kulturhistoriefaget (etnologien og folkloristikken) fulgt med i trendene som ellers har rådet ved universitetetene, og gjør det fortsatt. Populære herrer som Giddens, Bourdieu og Foucault vil du møte i fotnotene i mang en etnologisk og folkloristisk avhandling. Interessen for nasjonalismeteori som vi i noen år har sett bl.a. i historiefaget og i sosialantropologien har også preget vårt fag, og teoretikere som Bennedict Anderson og Ernst Gellner er velkjente referansepunkt for kulturhistoriske diskusjoner om nasjonalisme og nasjonalstater. Den nyvunne interessen for retorikken som har dukket opp mange steder innenfor humaniora har også vist seg hos oss.

Blant de store teoribygningene etnologien og folkloristikken har vært påvirket av opp gjennom tidene finner vi for eksempel: den indo-europeiske språkvitenskapen, evolusjonismen, psykologien og marxismen. Etnologer og folklorister har bare i beskjeden grad drevet med selvstendig teoriutvikling, og de har enda sjeldnere gitt seg i kast med å bygge store teoretiske komplekser.

Mange av de viktigste bidragene til den etnologiske og folkloristiske teoriutviklingen, slik som Arnold van Genneps riteanalyse, Vladimir Propps eventyranalyse, Carl Willhelm von Sydows genreanalyse har til felles at de både kan brukes til å systematisere omfattende forskningsmaterialer og kan danne utgangspunkt for videre nærlesning og fortolkning av kulturobjekter. Det kan synes som utvikling av forskningsmetode for å systematisere innsamlet materiale har vært mer presserende enn teoriutvikling. I bakgrunnen for dette bildet ligger kulturhistorikernes ønsker om å gjøre materialnære analyser. I den negative vegringen mot å bygge teoretiske komplekser ligger et positivt ønske om å ta materialet på alvor. Hvis man jobber med store teoretiske bygninger ligger det er fare for at det kulturelle stoffet man jobber med blir degradert til å virke som råstoff for teorien, og at materialets egen ekspressivitet derfor forstummer. Men på den andre siden ligger det en annen felle. Man kan fristes til å bruke brokker av større teoretiske bygninger eklektisk for å beskrive materialet man jobber med, og bruke løsrevne sitater fra dypsindige teoretikere for å løfte stilen i sin egen fremstilling. Problemet med en slik fremgangsmåte er at man dermed avskjærer seg selv fra muligheten til å revidere den teorien man jobber med. Her finnes det ingen enkel løsning. Det gjelder å ha godt gangsyn og kunne balansere.