Den norske julefeiringen i hedensk tid vet vi svært lite om. Norrøne kilder vitner om at det fantes seremoniell minnedrikking av juleøl, først for Odin, Tor og de andre gudene, senere for Jesus Kristus og Jomfru Maria. Rent kirkelig var julen en fast institusjon da kristendommen kom til Norge. På 300-tallet var Jesus fødselsdag datofestet til 25 desember som var solsnu etter den julianske kalenderen og dagen for feiringen av solgudens fødsel innenfor den romerske statsreligion. Etter hvert som kristendommen vant terreng ble solguden byttet med solskaperen Jesus Kristus. I kjølvannet av kristningen av Norge integrerte den institusjonelle kirkelige liturgiske julefeiringen seg, og utviklet seg videre i Norge som ellers i Europa, side om side med den folkelige.

Innenfor studiet av årssyklus har julen stått svært sentralt innenfor folkloristikkfaget. Tar man utgangspunkt i den norske bondekulturen er det få perioder av året som er så spekket med folkelige trosforestillinger som gir seg til uttrykk i rituelt formbundne handlinger som i julen. Kildene er mange og strekker seg over flere hundre år. Innholdsmessig skildrer de alt fra de nøye juleforberedelsene som foregikk i de siste ukene før jul, til selve julehøytiden og feiringen av den som fra gammelt av kan sies å ha startet juleaften og vart til tyvendedagen.

Et særmerke med den eldre julefeiringen var juleforberedelsene. Når disse forberedelsene startet har vært forskjellig fra landsdel til landsdel, men et fellestrekk ved dem alle var at de foregikk etter et fastsatt mønster. Arbeidslivet var en strukturerende og bestemmende faktor i så måte. De viktigste gjøremålene som var tilknyttet julehøytiden var husvasking, slakting, julebaking, lysstøping og sist men ikke minst ølbryggingen. Med de ulike arbeidene var det forbundet klare regler. Utførelsen kunne nemlig, om man ikke gjorde det på riktig måte og tok sine forhåndsregler, bli sabotert. Det man lagde kunne bli ødelagt og dem som arbeidet kunne bli straffet.

I tilknytning til forberedelsene stod dermed forestillingene om julens overnaturlige vesener som ”de sanksjonerende” sentralt. En markant skikkelse innenfor denne forestillingsverdenen var Lussi som man forestilte seg var en farlig og vond kvinne. Av andre farlige vesener som var ute i julehøytiden, var Oskorsreia eller Julereia fryktet. Oskorsreia blir betegnet som et støyende og bråkete følge som gjorde mye ugang der de kom. Den kanskje aller mest kjente vettefiguren fra folketradisjonen er imidlertid Tomten. Denne lille nissen hadde gården som tilholds- og arbeidssted, og var et vesen menneskene på gården måtte ta hensyn til og være snille mot. Trollkjerringene var også fryktet. I tillegg finner vi i folketradisjonen flere andre daudingferder nevnt. Felles for alle forestillingene om overnaturlige vesner var at de skapte frykt hos folk, og dette fikk dem til å ta mange forhåndsregler for å unngå å bli rammet eller skadet av dem.

En av måtene å beskytte seg på kunne eksempelvis være å ta varsel av det man så og opplevde rundt seg (passiv) eller å selv utføre visse normbundne handlinger for å kunne ”se inn” eller spå i fremtiden (aktiv). Julen ble på mange måter sett på som en farlig og spesielt magisk ladet tid på året. Dette vitner den rike tradisjonen om de overnaturlige vesenene om, men også varseltradisjonen. Julen var tiden å benytte for dem som ønsket å vite hva som ville skje i tiden fremover, og her var julaften den sterkest ladede kvelden og natten av dem alle. En annen sterk natt som passet godt for varseltaking av nyttårsnatten. Det man ofte søkte kunnskap om var hvordan kjærlighetslivet ville se ut i fremtiden, hvem som ville dø det kommende året og hvordan grøden på gården ville bli kommende sesong. For å finne ut av dette benyttet man seg av ulike midler og utførte forskjellige handlinger.

Kilder viser til at juledagene var rik på tradisjoner. Fra juleaften av stod samvær med familie og venner i fokus, og i tilknytning til dette finner vi rike oppskrifter på ulike aktiviteter som gjentok seg år etter år. Juleaften skjøt man gjerne julen inn. Her ble det skutt med løst krutt eller skarpt opp i luften, og denne handlingen hadde en dobbeltfunksjon. Dels skulle den skremme og holde vonde makter unna, altså som et slags vern, og dels var skytingen en markering av at julen var kommet til gården. Første juledag skulle det være minst mulig aktivitet, mens man derimot på andre dag startet med ulike aktiviteter. Da kappred for eksempel unge menn, eller de red om hus eller drev hestevanning, henholdsvis fra gård til gård og med forventning om skjenk, eller til en brønn for å vanne hestene. De andre romjulsdagene var likeledes fylt med ulike festligheter, gilder og ball. Julebukken eller julegeita var et vanlig syn på landsbygda i disse dagene. Da var det voksen ungdom som gikk fra gård til gård, utkledd for å skremme hvem de måtte møte. Her spilte man ut ulike roller, og hovedpoenget var å skremme, skjule sin identitet samt få bevertning hos dem man besøkte. Julen var også tiden for stjernegutt-tradisjonen. Det var et velkjent syn, især i byene langs kysten, at unge gutter ikledde seg pene drakter som skulle forestille de hellige tre konger, andre spilte andre rollefigurer, og sammen gikk de fra hus til hus med en eller flere stjerner for å samle inn penger til egen skolegang.

I tilknytning til nyåret var det likeledes ulike tradisjoner, om enn ikke i like stort omfang. Ofte ble også nyåret skutt inn slik man gjorde med julen. Tradisjonsoppskrifter forteller om ulike leker og skjemt som ungdommen drev med i denne perioden, men sakte men sikkert beveget man seg inn i de daglige rutinene igjen. Julehøytiden- og feiringen var for alvor slutt tyvendedagen, for tyvendedagen kom ”Sante Knut og jaga jula ut”.

Ane Ohrvik

Litteratur:

Bø, Olav 1993 (1984): Vår norske jul. Det norske samlaget. Oslo.
Hodne, Bjarne og Wiersholm, Anna-Marie 1982: Glædelig jul! Glimt fra julefeiringens historie. Universitetsforlaget. Oslo.