Personlige verkt√ły
Du er her: ariadne Kulturhistorie Forskningsområder Fortelling og kultur Folkediktning Skillingsviser
Side-alternativer

Skillingsviser

”Du m√• love meg aldri √• gj√łre narr av disse visene,” sa Alf Pr√łysen en gang til visesangeren Alf Cranner da han ga ham en hatteske full av skillingstrykk. ”Det ligger nemlig et dypt alvor bak ord som ”Din til d√łden”, hvis du slipper det innp√• deg.”

Skillingsviser er navnet p√• viser som ble spredt som sm√• trykksaker, ogs√• kalt skillingstrykk. Visene ble solgt p√• gata og p√• markeder eller av omreisende selgere, s√•kalte kolport√łrer.

Skillingsvisene fikk navnet sitt fordi en vise kostet en skilling eller to. Navnet ser ut til √• ha kommet i bruk p√• slutten av 1700-tallet, men den trykte visa, skillingstrykket, g√•r tilbake til 1400 – 1500-tallet. Da gjorde oppfinnelsen av trykkekunsten det for f√łrste gang mulig √• masseprodusere tekster, og dermed ogs√• viser. Det f√łrste norske trykkeriet som produserte skillingsviser ble startet i 1643, men f√łrst etter 1814 ble det mange trykkerier i Norge. Skillingsviseproduksjonen var p√• sitt mest omfattende i siste halvdel av 1700- tallet og p√• 1800-tallet. Samtidig med √łkningen av produksjonen, sank visenes anseelse blant de √łvre sosiale lag av befolkningen. I l√łpet av denne tiden √łkte leseferdighetene blant ”allmuen” i store deler av Europa. Og det var f√łrst og fremst allmuen, de brede lag av folket, som fra n√• av leste og lot seg underholde av skillingsvisene.

Skillingsviseb√łlgen var kolossal. P√• et skillingsvisetrykk fra Kristiania  st√•r det  p√• baksiden: " 100 000 viser fremdeles p√• lager. Enkeltvis eller i store partier. Reisende og plassagenter innr√łmmes h√łi rabatt.”  En av de st√łrste skillingsviseprodusentene i Norden het Julius Strandberg. Strandberg hadde trykkeri i K√łbenhavn. Han bokf√łrte visene sine, og regnskapet viser at han i perioden fra ca. 1860 - 1890 solgte gjennomsnittlig en halv million viser i √•ret.

Visene kan deles inn p√• ulike m√•ter. Elin Pr√łysen nevner to hovedgrupper: 1) viser fra en eksisterende visetradisjon som ble tatt opp i skillingstrykk. Her finnes mange forskjellige viser, fra tradisjonelle folkeviser til nyere revyviser. 2) Viser som ble laget spesielt for salg. De mest typiske her var nyhetsviser, som handlet om aktuelle hendelser i samtiden. (Cappelens musikkleksikon 1980).

Skillingsvisene kunne handle om alle slags emner. Mange forbinder nok skillingsviser med sentimentale kj√¶rlighetsviser, og kj√¶rlighet var et  mye brukt  tema i visene. S√¶rlig ulykkelig kj√¶rlighet var godt stoff. Under romantikken, hvor skillingsviseb√łlgen var p√• det h√łyeste, ble ogs√• mange av de mest popul√¶re operaene skapt. Operaer som Tosca, Aida og Madam Butterfly har et innhold som kan sammenlignes innholdet i skillingsviser som for eksempel Hjalmar og Hulda, Alperosen og Elfsborgsvisan. Operaen var for borgerskapet, skillingsvisene for allmuen. Alf Pr√łysen kalte derfor skillingsvisene for Allmuens Opera. Det var " h√łyt at flyve, dybt at falde" - hjerte og smerte.

Men romantikkens skillingsviser var mer enn romantikk. Foruten kj√¶rlighetsviser fantes  som nevnt nyhetsviser, som  kunne v√¶re av typen " Har du h√łrt den forferdliga olyckan...". Store ulykker var salgbart  stoff, da som n√•. Visene handlet om ferske sensasjoner, og nye ble skrevet hele tiden. Noen av visene kunne imidlertid holde seg popul√¶re lenge, som  visa ”Titanics forlis” . ( Pr√łysen 1973). Skandaler og ulykkelig kj√¶rlighet var for √łvrig ogs√• godt nyhetsstoff. ”Elvira Madigan”  er en slik vise. Den handler om den svenske greve og l√łytnant Sixten Sparre, som stakk fra kone og barn fordi han forelsket seg i linedanserinnen Elvira. Sammen r√łmte de til Danmark, brukte opp pengene de hadde, men kunne ikke reise tilbake til Sverige fordi l√łytnant Sparre da kunne bli straffet som desert√łr. Fanget i denne h√•pl√łse situasjonen, endte det med at de begikk selvmord. 

Det gjaldt om √• v√¶re f√łrst ute med hete nyheter, visene  konkurrerte med avisene. Julius Strandberg i K√łbenhavn har skrevet den kjente skillingsvisa "Alfred var av stand velb√•ren". I dagboken hans st√•r skrevet: "I dag klokken to hoppet en mand ut fra Rundet√•rn, og klokken fire hadde jeg visen klar.”

En annen visedikter var Anton Andersen i Kristiania. Han kalt seg ironisk nok Jumbo fordi han alltid var f√łrst ute.  En gang det oppstod brann i Kongens gate, hadde Jumbo trykket visa om brannen f√łr brannvesenet hadde greidd √• slokke. (Brannvesenet hadde visstnok f√łrst kj√łrt til feil adresse, men likevel...) Jumbo var ofte innom et trykkeri som l√• i Pilestredet. Bak disken stod en gutt som het Oskar Braaten. Han beundret Jumbo s√• h√łyt at da Braaten senere ble forfatter, skrev han en roman om ham.  Bams heter boka, og Jumbo ble s√• stolt da boka kom ut at han skiftet navn. Anthoni Bamz het han resten av livet.    

De mulighetene skillingstrykkene hadde til √• n√• store deler av befolkningen, ble ogs√• brukt til √• spre politiske budskap. Trykket kunne v√¶re en politisk pamflett, formet som en vise. P√• denne m√•ten ble det for f√łrste gang i historien mulig √• skape en bred opinion mot det best√•ende. For eksempel mener den svenske visehistorikeren Karl-Ivar Hildeman  at Kalmarunionen ble sprengt av en politisk viseflora som kom fra kretsen rundt Karl Knutson Bonde. I Stockholm hadde danske kong Christian en trone. Bonde likte ikke dette, og sendte ut en serie viser som fikk befolkningen i harnisk. Sammen med en god del bulletiner var dette nok til at han fikk kastet ut dansken og innta tronen selv. (Hildeman 1950).

Andre typer skillingsviser som kan nevnes, er sj√łmannsviser, emigrantviser (”Farvel du Moder Norge/ jeg avskjed fra dig tar”), skjebneviser (som Ole H√łylands " I fengslets m√łrke gjemme/ man har mig nu innsat..." ), rallarviser, humoristiske viser, og viser som ble skrevet for √• tigge penger i en tid da trygdekassa ikke fantes. "Blind Fredriks vise" handler om en rallar som er blitt blind etter en sprengingsulykke, og som selger visa om seg selv.

Skillingsvisetrykkene hadde sjelden eller aldri noter. Trykkene anga i stedet en allerede kjent melodi (eller to) som visa kunne passe til. Av og til ble det laget egne melodier til som selgeren kunne l√¶re bort, men ofte hadde visene da kjente melodiangivelser i tillegg. Olav Solberg skriver at folk ogs√• laget melodier selv, ofte med utgangspunkt i kjente toner. Det var derfor st√łrre variasjon i melodiene enn i visenes tekster. (Solberg 1996).

Bruken av skillingsvisene holdt seg omtrent til mellomkrigstiden. Radio, grammofon og trykte viseb√łker gjorde sitt til at skillingstrykkene  ble overfl√łdige.  Elin Pr√łysen peker ogs√• p√• at en viktig forutsetning for skillingstrykkenes l√łnnsomhet var at de ble brukt uten √• betale visedikteren, som for √łvrig ofte var ukjent. Nye regler om visedikteres √łkonomiske rettigheter var derfor ytterligere en faktor som stanset produksjonen av visetrykk.


Cathrine Cranner


Litteratur:

Solberg, Olav (red.)1996: "O s√łrgelig' tider! O tr√¶ngende stand!" Krigsviser og andre skillingsviser fr√• Stryn. Oslo. Aschehoug/Norsk folkeminnelag
Pr√łysen, Elin 1973: Folkelige viser. Et utvalg folkelig sangtradisjon fra Alf Pr√łysens samlinger.Oslo. Universitetsforlaget. Norsk folkeminnelags skrifter nr.109.
Braaten, Oskar 1921: Bams. Oslo 1952. (1921) Aschehoug.
Hildeman, Karl-Ivar: Politiska visor från Sveriges senmedeltid. Stockholm. Hugo Gebers förlag