Personal tools
Du er her: ariadne Kulturhistorie Forskningsområder Fortelling og kultur Folkediktning Skillingsviser
Document Actions

Skillingsviser

”Du må love meg aldri å gjøre narr av disse visene,” sa Alf Prøysen en gang til visesangeren Alf Cranner da han ga ham en hatteske full av skillingstrykk. ”Det ligger nemlig et dypt alvor bak ord som ”Din til døden”, hvis du slipper det innpå deg.”

Skillingsviser er navnet på viser som ble spredt som små trykksaker, også kalt skillingstrykk. Visene ble solgt på gata og på markeder eller av omreisende selgere, såkalte kolportører.

Skillingsvisene fikk navnet sitt fordi en vise kostet en skilling eller to. Navnet ser ut til å ha kommet i bruk på slutten av 1700-tallet, men den trykte visa, skillingstrykket, går tilbake til 1400 – 1500-tallet. Da gjorde oppfinnelsen av trykkekunsten det for første gang mulig å masseprodusere tekster, og dermed også viser. Det første norske trykkeriet som produserte skillingsviser ble startet i 1643, men først etter 1814 ble det mange trykkerier i Norge. Skillingsviseproduksjonen var på sitt mest omfattende i siste halvdel av 1700- tallet og på 1800-tallet. Samtidig med økningen av produksjonen, sank visenes anseelse blant de øvre sosiale lag av befolkningen. I løpet av denne tiden økte leseferdighetene blant ”allmuen” i store deler av Europa. Og det var først og fremst allmuen, de brede lag av folket, som fra nå av leste og lot seg underholde av skillingsvisene.

Skillingsvisebølgen var kolossal. På et skillingsvisetrykk fra Kristiania  står det  på baksiden: " 100 000 viser fremdeles på lager. Enkeltvis eller i store partier. Reisende og plassagenter innrømmes høi rabatt.”  En av de største skillingsviseprodusentene i Norden het Julius Strandberg. Strandberg hadde trykkeri i København. Han bokførte visene sine, og regnskapet viser at han i perioden fra ca. 1860 - 1890 solgte gjennomsnittlig en halv million viser i året.

Visene kan deles inn på ulike måter. Elin Prøysen nevner to hovedgrupper: 1) viser fra en eksisterende visetradisjon som ble tatt opp i skillingstrykk. Her finnes mange forskjellige viser, fra tradisjonelle folkeviser til nyere revyviser. 2) Viser som ble laget spesielt for salg. De mest typiske her var nyhetsviser, som handlet om aktuelle hendelser i samtiden. (Cappelens musikkleksikon 1980).

Skillingsvisene kunne handle om alle slags emner. Mange forbinder nok skillingsviser med sentimentale kjærlighetsviser, og kjærlighet var et  mye brukt  tema i visene. Særlig ulykkelig kjærlighet var godt stoff. Under romantikken, hvor skillingsvisebølgen var på det høyeste, ble også mange av de mest populære operaene skapt. Operaer som Tosca, Aida og Madam Butterfly har et innhold som kan sammenlignes innholdet i skillingsviser som for eksempel Hjalmar og Hulda, Alperosen og Elfsborgsvisan. Operaen var for borgerskapet, skillingsvisene for allmuen. Alf Prøysen kalte derfor skillingsvisene for Allmuens Opera. Det var " høyt at flyve, dybt at falde" - hjerte og smerte.

Men romantikkens skillingsviser var mer enn romantikk. Foruten kjærlighetsviser fantes  som nevnt nyhetsviser, som  kunne være av typen " Har du hørt den forferdliga olyckan...". Store ulykker var salgbart  stoff, da som nå. Visene handlet om ferske sensasjoner, og nye ble skrevet hele tiden. Noen av visene kunne imidlertid holde seg populære lenge, som  visa ”Titanics forlis” . ( Prøysen 1973). Skandaler og ulykkelig kjærlighet var for øvrig også godt nyhetsstoff. ”Elvira Madigan”  er en slik vise. Den handler om den svenske greve og løytnant Sixten Sparre, som stakk fra kone og barn fordi han forelsket seg i linedanserinnen Elvira. Sammen rømte de til Danmark, brukte opp pengene de hadde, men kunne ikke reise tilbake til Sverige fordi løytnant Sparre da kunne bli straffet som desertør. Fanget i denne håpløse situasjonen, endte det med at de begikk selvmord. 

Det gjaldt om å være først ute med hete nyheter, visene  konkurrerte med avisene. Julius Strandberg i København har skrevet den kjente skillingsvisa "Alfred var av stand velbåren". I dagboken hans står skrevet: "I dag klokken to hoppet en mand ut fra Rundetårn, og klokken fire hadde jeg visen klar.”

En annen visedikter var Anton Andersen i Kristiania. Han kalt seg ironisk nok Jumbo fordi han alltid var først ute.  En gang det oppstod brann i Kongens gate, hadde Jumbo trykket visa om brannen før brannvesenet hadde greidd å slokke. (Brannvesenet hadde visstnok først kjørt til feil adresse, men likevel...) Jumbo var ofte innom et trykkeri som lå i Pilestredet. Bak disken stod en gutt som het Oskar Braaten. Han beundret Jumbo så høyt at da Braaten senere ble forfatter, skrev han en roman om ham.  Bams heter boka, og Jumbo ble så stolt da boka kom ut at han skiftet navn. Anthoni Bamz het han resten av livet.    

De mulighetene skillingstrykkene hadde til å nå store deler av befolkningen, ble også brukt til å spre politiske budskap. Trykket kunne være en politisk pamflett, formet som en vise. På denne måten ble det for første gang i historien mulig å skape en bred opinion mot det bestående. For eksempel mener den svenske visehistorikeren Karl-Ivar Hildeman  at Kalmarunionen ble sprengt av en politisk viseflora som kom fra kretsen rundt Karl Knutson Bonde. I Stockholm hadde danske kong Christian en trone. Bonde likte ikke dette, og sendte ut en serie viser som fikk befolkningen i harnisk. Sammen med en god del bulletiner var dette nok til at han fikk kastet ut dansken og innta tronen selv. (Hildeman 1950).

Andre typer skillingsviser som kan nevnes, er sjømannsviser, emigrantviser (”Farvel du Moder Norge/ jeg avskjed fra dig tar”), skjebneviser (som Ole Høylands " I fengslets mørke gjemme/ man har mig nu innsat..." ), rallarviser, humoristiske viser, og viser som ble skrevet for å tigge penger i en tid da trygdekassa ikke fantes. "Blind Fredriks vise" handler om en rallar som er blitt blind etter en sprengingsulykke, og som selger visa om seg selv.

Skillingsvisetrykkene hadde sjelden eller aldri noter. Trykkene anga i stedet en allerede kjent melodi (eller to) som visa kunne passe til. Av og til ble det laget egne melodier til som selgeren kunne lære bort, men ofte hadde visene da kjente melodiangivelser i tillegg. Olav Solberg skriver at folk også laget melodier selv, ofte med utgangspunkt i kjente toner. Det var derfor større variasjon i melodiene enn i visenes tekster. (Solberg 1996).

Bruken av skillingsvisene holdt seg omtrent til mellomkrigstiden. Radio, grammofon og trykte visebøker gjorde sitt til at skillingstrykkene  ble overflødige.  Elin Prøysen peker også på at en viktig forutsetning for skillingstrykkenes lønnsomhet var at de ble brukt uten å betale visedikteren, som for øvrig ofte var ukjent. Nye regler om visedikteres økonomiske rettigheter var derfor ytterligere en faktor som stanset produksjonen av visetrykk.


Cathrine Cranner


Litteratur:

Solberg, Olav (red.)1996: "O sørgelig' tider! O trængende stand!" Krigsviser og andre skillingsviser frå Stryn. Oslo. Aschehoug/Norsk folkeminnelag
Prøysen, Elin 1973: Folkelige viser. Et utvalg folkelig sangtradisjon fra Alf Prøysens samlinger.Oslo. Universitetsforlaget. Norsk folkeminnelags skrifter nr.109.
Braaten, Oskar 1921: Bams. Oslo 1952. (1921) Aschehoug.
Hildeman, Karl-Ivar: Politiska visor från Sveriges senmedeltid. Stockholm. Hugo Gebers förlag