Under denne overskriften kan du få innbikk i kulturhistoriske forskning. Det er spesielt den folkloristiske og etnologiske fagtradisjonen som er vektlagt, men også forskning og impulser fra andre kulturhistoriske retninger er trukket inn. Under skoler og retninger ligger fokuset på overbyggende teorier og metoder som har hatt innflytelse på faget, mens profiler presenterer noen av fagtradisjonens sentrale personligheter.

I Skandinavia ble i siste del av 1800-tallet betegnelsen kulturhistorie knyttet til forskning og forskere som ønsket å distansere seg fra det syn at historien i første rekke handlet om stater, politikk, fremtredende personer og skjellsettende begivenheter. Kulturhistorikerne vendte seg heller mot hverdagsliv og hverdagsmennesker. Gradvis skjedde det en strategisk todeling og spesialisering ved mange universitet: De kulturhistorikerne som studerte folkloren eller ”folkets åndskultur” ble kalt folklorister. Deres spesialfelt ble den immaterielle kulturen i form av folkediktning, folkemusikk, folketro og folkelige ritualer. Den andre gruppen kulturhistorikere fikk betegnelsen etnologer, og deres studieobjekt var folkekulturens sosiale og materielle aspekter, i hovedsak knyttet til næringsutøvelse (arbeid). Den etnologiske forskningen ble følgelig tematisk inndelt i felt som byggeskikk, redskapsbruk, jordbruk, fiske, håndverksliv, kosthold og folkedrakt (Tobiassen 1993).

Den opprinnelige kulturhistorikeren var en utdannet mann, og tilhørte som regel embetsstanden eller det nye borgerskapet. For han var folkekulturen, kulturen til befolkningen på landsbygda og i perifere strøk, annerledes og eksotisk, og her lå mye av grunnlaget for fascinasjonen for den. Jevnt over ble folkekulturens annerledeshet betraktet i et utviklingsperspektiv, som også var et historisk perspektiv. Man snakket om kulturens og sivilisasjonens vekst. I kjølvannet til Darwin snakket man også om sosial evolusjon og utvikling. Den offisielle kulturen tenkte man bestod av høyt utviklet litteratur, musikk, teknologi, arkitektur og vitenskap etc. I folkekulturen hadde man tilsvarende folkedikting, folkemusikk, håndverk, byggeskikk og folketro etc., som ble betraktet som enklere og råere former. Det virket naturlig at folkekulturen i nær fremtid kom til å bli fortrengt og forvandlet som følge av siviliseringen og moderniseringen av samfunnet. Nettopp derfor hastet det med å dokumentere den. Ett av motivene for å studere folkekulturen var at man håpet den kunne gi svar på hva den avanserte moderne kulturen hadde utviklet seg fra (Christiansen 2000).

Tanken om en sivilisasjonsprosess, der folket på landsbygda ble hengende noe etter, er ikke den eneste forestillingen om folket som har påvirket synet på folkekulturen. Folket er samtidig i stor grad blitt identifisert med nasjonen, og folkekulturen er blitt betraktet som elementer i en nasjonal kultur. Folklore har vært aktivt brukt i mange nasjonsbyggingsprosjekter (ibid.).

Folkloristikken i Oslo ble etter hver knyttet litt for tett opp mot det innsamlede folkediktings- og folketromaterialet fra norsk 1800-tall. Det gjorde at faget fikk for snevre perspektiver på sitt eget emneområde. Det var i utgangspunktet rimelig og logisk at det var her faget måtte begynne å arbeide, men en praktisk og pragmatisk avgrensning ble etter hvert til en ”tvangstrøye”. På 1970- og 1980-tallet, etter det evolusjonistiske synet på folkekultur for lengst hadde utspilt sin rolle, ble to viktige barrierer krysset da det ble slått fast at:
a) norsk folkloristikk ikke trengte å handle om 1800-talls materiale, men også kunne handle om emner fra nyere tid og fra samtiden.
b) norsk folkloristikk ikke trengte basere seg på stoff fra arkivene, men kunne skaffe seg nye kilder ved aktivt feltarbeide (dette følger jo av a).

Hva gjelder den etnologiske delen av kulturhistorien hadde den ikke like stor grad preg av tradisjonelle, nasjonalistiske føringer som folkloristikken. Oslo-etnologien fortalte en heller nøktern og empirinær kulturhistorie preget av pragmatisk diffusjonisme og funksjonalisme. Dessuten hadde feltarbeid stått sterkt i etnologien i lengre tid. Men også etnologien gjennomgikk etter hvert endringer påvirket av historisk materialisme og ikke minst den såkalte kulturanalysen, som ble introdusert på slutten av 1970-tallet. Kulturanalysens teoretiske og metodologiske pluralisme – en løs kobling av bl.a. strukturalistisk, symbolorientert antropologi og siviliseringsteori alá Norbert Elias – var med på å åpne for et mer pragmatisk syn på kulturbegrepet (Reiakvam 1993). Samtidig begynte også etnologene i økende grad å studere de immaterielle sidene ved kulturen, særlig mentalitet og verdier knyttet til arbeid og fritid. De etnologiske samtidsundersøkelsene kom også i samme perioden for fullt (Pedersen 2001).

Parallelt med den skisserte utviklingen innen den norske folkloristikken og etnologien, har det både internasjonalt og i Norge i de siste tiårene blitt etablert forskningsretninger som har reaktualisert det gamle kulturhistoriebegrepet. Denne nye kulturhistorien stiller også spørsmål ved hvordan mennesker reflekterer over sin egen tilværelse, om hvordan begreper, forståelser og atferdsformer blir til, endres eller blir borte, men forsøker samtidig å problematisere forholdet mellom tekst, virkelighet og fortolket virkelighet i større grad enn hva som er gjort før. Kravet til økt refleksjon rundt bruken av språk og ulike retoriske grep har gjort det viktig å studere de prosessene som i 1700- og 1800-tallets Europa førte fram til at nettopp begreper som kultur, tradisjon, folk og nasjon ble sentrale både politisk, sosialt, ideologisk og vitenskapelig (Christiansen 2000).

Dertil har den nye kulturhistorien satt økt fokus på enkeltmenneskets rolle som aktiv kulturskaper, noe som gjør at gamle analytiske skiller mellom individ og gruppe, mellom autoritet og opposisjon, mellom handling og struktur og mellom stabilitet og endring må revurderes (Burke 2004).

Ved å slå seg sammen til ett fag i 2002 viste det kulturhistorisk forskningsmiljøet ved Universitet i Oslo at det tar utfordringene fra den nye kulturhistorien på alvor. Kulturhistorien har fremdeles et stort uforløst potensial i det å bygge bro mellom fagets empirinære kunnskapstradisjoner og muligheten for økt analytisk og teoretisk refleksjon. Det vi må prøve, er å ta vare på og videreføre vår kunnskap om hverdagskultur og menneskers livsverden, samtidig som vi finner frem til nye temaer og problemstillinger som det er interessant å analysere og diskutere ut fra kulturhistoriske innfallsvinkler.

Litteratur:

Burke, Peter 2004. What is cultural history? Cambridge: Polity Press.
Christiansen, Palle Ove 2000. Kulturhistorie som opposition. Træk af forskellige fagtraditioner. København: Samleren.
Pedersen, Ragnar 2001. ”Tidsskriftet Dugnad, Oslo-etnologiens speil? Et forskningshistorisk bidrag”. Dugnad 3/4: S. 7-39.
Reiakvam, Oddlaug 1993. ”Det store hamskifte i etnosamfunnet – eller hvem eig kulturanalysen?”. Dugnad 2/3: S. 65-77.
Tobiassen, Anna Helene 1993. ”Arbeid som etnologisk forskningsemne”. Dugnad 2/3: S. 97-113.