Minneoppgaver er betegnelsen på en gruppe nedskrevne livshistorier, altså en type selvbiografier. Institutt for kulturstudier har materialet fra tre landsomfattende innsamlinger av minneoppgaver. I 1964, 1981 og 1996 gikk det ut en invitasjon til personer født før henholdsvis 1900, 1915 og 1930 om å skrive sitt eget liv. Det samlede materialet fra disse innsamlingene er arkivert og gjort tilgjengelig for forskning.

Minneoppgavematerialet består av flere tusen selvbiografier skrevet av menn og kvinner fra hele landet. Materialtilfanget er således av slike dimensjoner at det åpner både for kvalitative og kvantitative undersøkelser. Ørnulf Hodne (1987) nevner blant annet minneoppgavene som kilde til kunnskap om: 1) et enkelt kulturfenomen; for eksempel en høytidsskikk,
2) endringer over tid; for eksempel når et fenomen oppstod eller døde ut, 3) folks egne oppfatninger av eget liv og historiske forhold og som 4) byggesteiner til rekonstruksjon av historiske forhold; for eksempel Bjarne Hodnes bok "Oppvekst i Kristiania" (1986). Der tar han utgangspunkt i et stort antall minneoppgaver for å kunne gi et generelt bilde av hvordan barndommen i hovedstaden artet seg på begynnelsen av nittenhundretallet. Minneoppgavene har og resultert i forskning på narrativ form; på livsløpet strukturert som fortelling.

Alderen på respondentene er en viktig faktor når det gjelder hva minneoppgavene kan være kilder til. Invitasjonen til å skrive sitt eget liv ble sendt til eldre mennesker, og har gitt forfatterne en gjennomsnittsalder på rundt 75 år. Oppgavene er således kilder til hvordan eldre mennesker ser tilbake på sitt liv. Erindringene om hvordan det var den gang sees fra et nåtidig ståsted. Hvis en forsker for eksempel er interessert i å finne en persons holdning til en fortidig hendelse, er det viktig å være klar over at det ikke nødvendigvis er den samtidige holdningen til hendelsen man har tilgang til i selvbiografien, men heller hendelsen slik vedkommende ser på den i dag. Et eksempel er kvinners holdninger til å ha viet livet sitt til hus, mann og barn. Et slikt valg behøvde verken kjennes oppofrende eller utilfredsstillende i 1950, men når den samme kvinnen beskriver sitt livsløp sett fra 2001 kan det være nærmest umulig å se sine valg i et lys som er upåvirket av dagens holdninger til oppofrende husmødre.

Et annet kildekritisk trekk ved minneoppgavene er vektleggingen av barndommen i forhold til voksenliv og alderdom. Anne Eriksen (1994) nevner en del mulige årsaker til dette. For det første trettheten som kan komme når forfatteren forstår hvilket omfattende prosjekt han har gitt seg ut på. For det andre at mange husker gamle dager bedre enn nåtiden. Og for det tredje at det kan ligge en antagelse hos respondentene om at det gamle stoffet er det mest interessante. Eriksen legger imidlertid disse forklaringene til side for å betrakte vektleggingen av barndommen som et genrespesifikt trekk ved minneoppgaver (og selvbiografier generelt). Dette begrunner hun med at barndomsskildringen kan forståes som jeg'ets skapelsesmyte. Det vil si at den oppdragelse man fikk, og de opplevelser man hadde i barndommen, ansees å ha lagt grunnlaget for den personen man er som voksen. Barndommen beskriver, forklarer og begrunner således jeg'et. Og minneoppgavenes funksjon er i likhet med andre typer selvbiografier, nettopp å presentere fortellingen om hvem jeg er og hvordan jeg ble slik.

Når man leser minneoppgavene bør man også være klar over at det sammen med invitasjonen til å skrive sitt eget liv, lå en lett strukturert spørreliste bestående av overgripende emner med underkategorier. For eksempel inneholdt emnet barndom spørsmål om boligforhold, kosthold, helsetilstand, klær, familiesamvær, skolegang etc. Det varierer i hvilken grad disse spørsmålene har lagt tydelige føringer på besvarelsene, men det kan være viktig å reflektere over hvorvidt selvbiografiene hadde gitt annen informasjon hvis spørrelisten ikke hadde vært lagt ved, eller hvis den hadde stilt andre spørsmål.

Minneoppgavematerialet er et stort og rikholdig arkivmateriale som kan studeres fra stadig nye perspektiver og som det kan stilles stadige nye spørsmål til. Om det gjelder menneskers måte å fortelle om eget liv og sette det inn i en historisk og sosial sammenheng på, eller interessen for mindre detaljer som hvordan julefeiringen i indre Hedmark forløp på 1930- tallet så kan minneoppgavene gi svar.

Gry Anita Hemsing.

Litteratur:

Ørnulf Hodne ”Noen synspunkter på autobiografien som kildemateriale”, Norveg 31 1988.
Anne Eriksen ”Tidsoppfatning i livshistoriske fortellinger”, i Anders Gustavson red. Tiden og historien i 1900-tallets kulturforskning 1994